En sigende tåke hang i slørete strimler langs bergveggens kam Et øde frostrike lå for mine bare føtter spir av is, is av livets kilde
Langt borte, bakom fjerne skrik langt borte, som fra en gammel drøm hvisker en sorgelig stemme gråter en forlatt stillhet
Alle porter bak ham stenges alt er frossent og dødt Skodda siger over land inn fra øde hav
Mørke omriss tårner seg opp skjult i tåkedisen (kulde, ingen sang) Det dunkle slottet Moria ruver drott mot himmelen (frost, kan ei fryse)
Jeg løfter hendene opp mot blanke spir øynene trøtner, jeg siger på kne kulden, min sjel den frir
Vest, over breen Det siste solgull på norske fjell synker i dyp en grav Ser det siste lyset forsvinne ned i isriket Fullmånen stiger over meg stridende inn i herredømmet til den døende sol som blir blekere og blekere
Den store lampe slukkes så stilt natten følger på kveld Dysterhetens rike venter der i mørkskodda, over et gjel
